Rondane - en kulinarisk opplevelse

Jeg reiste til Rondane for å oppleve kulturen her oppe, snakke med de som driver gårdene år etter år, og de som holder de familiedrevne selskapene vedlike. Underveis på turen gjennom Nasjonal turistveg Rondane ble jeg sulten. Man blir visst mer sulten av å være ute i frisk luft sier de, virker som det stemmer.

Jeg skal sove på Kongsvold Fjeldstue, og har hørt at de serverer nydelig mat her. Fjeldstua går langt tilbake i historien, og har vært her siden 1100-tallet, bare litt lenger ned i dalen. Det gikk et ras på tidlig 1700-tallet, da ble bygget flyttet dit det er i dag. Hele veien har det vært godt matstell her.


Eieren fant et privatarkiv fra mellomkrigstiden som viste innkjøp av hummer, champagne og vin, og matstellet er godt utviklet og vedlikeholdt. De er kjent for sine gode kokker, og ikke minst som lærebedrift. Her er de stolte av maten sin, og det slurves ikke.


Maten jeg spiser til middag er nydelig. Blant annet får jeg får smake tartar av moskus og fritert due. To retter jeg aldri har blitt servert før. Kongsvold Fjeldstues restaurant er den eneste som alltid har moskus på menyen, og veien til den gode retten var lang. Den tidligere kokken testet alt man kunne bruke moskus til, og var gjennom mange tilberedningsmåter da det er et vanskelig kjøtt å jobbe med. De endte på moskus carpaccio, som er signaturretten.


Menyen er lokal og inspirert av fjellet rundt oss, det de ser og det de har. Menyen forandres deretter og de prøver ut nye ting hver sommer. Her skal det være like høy kvalitet hver gang, og jeg gleder meg til å komme tilbake. Kongsvold Fjeldstue har åpent fra slutten av februar til november, og er verdt et besøk - om så bare for å spise.

Åpnet når folk kommer

Dagen etter er jeg på veien igjen, Rondane har et fantastisk og annerledes terreng. Jeg tar en skogsvei inn i fjellet og ender ved Rondane Gardsmat. Et lite stabbur som spesialiserer seg på fenalår og pinnekjøtt. Mine to favoritter. Dette er så nært og lokalt som man får det. Eierne bor i huset ved siden av, og har åpent når folk kommer, rett og slett. Det er en liten hjemmekoselig butikk uten åpningstider. De som kommer hit vet hva de skal ha, og som oftest skal de ha spekemat.


Jeg får smake på lammekjøttet, det er magert og mørt og smelter i munnen. Kjøttet de lager selv på gården har til og med fått en sang laget om det. Det sier litt. Hadde jeg bodd her hadde dette vært mitt faste sted å kjøpe pinnekjøtt og spekemat.

40 sorter sjokolade

Tilbake på veien får jeg lyst på noe søtt. Det er kanskje ikke så rart etter de deilige, salte smakene. Jeg svipper innom Sjokoladelåven. For det er nettopp det det er, en liten sjokoladelåve. Jeg har hørt denne sjokoladen er fantastisk, og anser meg selv som en ekspert på feltet, så jeg gleder meg til å teste.


Ekteparet som driver stedet, tar sjokolade seriøst. Det liker jeg. Sjokoladelåven feirer 7 år, og veien har vært lang og lærerik. Sjokoladen er håndlaget, og inspirert av fjell og skog i Rondane. Sjokoladen er til og med sesongbasert, og de har per i dag 40 ulike sorter. Jeg velger ut masse forskjellig, og sluker alle på veien tilbake til bilen - så jeg må snu og gå ned for å kjøpe mer. De smaker nydelig!


Eierne er stolte over både håndverket sitt, men også av at de skaper arbeidsplasser og serverer noe spesielt. Når de bestemte seg for å lage sjokolade reiste de ut for å lære. De var i Belgia hos sjokolademaker, hos konditor på kurs, og brukte tre år på å studere sjokolade. Og det merkes, dette er sjokolade tatt seriøst. Ingen kunstige tilsetningsstoffer, bare rene, deilige råvarer.

Et godt stykke kjøtt

På vei ut av Rondane og mot Oslo kjenner jeg at jeg må innom Annis. Anni har nemlig et svært godt renomert slakteri, og tilhørende restaurant. Jeg kommer inn på Annis pølsemakeri, og det er flust av folk. Åpenbart populært. Alt som selges er produsert på huset, og pølsemakeriet er anerkjent som et av de beste i Norge. Her er alt man ønsker seg når man går inn i et pølsemakeri, lam og vilt fra innlandet, masse lokal ost, bær, krydder, og de velkjente pølsene. Jeg har lyst på litt av alt, men det blir for mye. Jeg går inn den andre døren, inn til restauranten. Annis Spisested. Her serveres mat fra pølsemakeriet. Blir det bedre? Menyen er liten, men god. Jeg bestiller en hestonburger fordi jeg er sulten. Det er forskjell på kjøtt. Jeg merket at dette er så ferskt det kan bli, og i koselige omgivelser. Tommel opp til Annis!

Rondane har mye å by på, ikke bare utsiktspunkter, koselige overnattingssteder og gamle gårder, men også den lokale maten. Det er noe godt å få overalt. Jeg sov på Kvebergsøya gård en natt, som er en koselig gård og bed and breakfast, der lager en av eierne, Eris, all maten. Alle gjestene spiser sammen i spisestuen til eierne. Jeg fikk servert dagsfersk torsk og spinatsuppe. Alt hjemmelaget, og det smakte helt fantastisk.


Nøkkelord for maten i Rondaneområdet er kortreist, håndlaget og kjempegodt.

Flere innlegg vi tror du vil like

Hovedsamarbeidspartnere

Kuratert av NAF i samarbeid med:
Rondanevegen
og Nasjonale turistveger